USA & Kina – hvordan har vi havnet her og hvordan vil dette ende?

Hvordan har vi kommet hit og hvordan vil utfallet av presidentvalget påvirke det fremtidige forholdet mellom verdens eneste supermakter?

Det anstrengte forholdet mellom USA og Kina er ikke enkelt – det har mange sider ved seg. Det er en gjensidig avhengighet mellom de to landene som under normale omstendigheter burde sørge for en viss besinnelse rundt omstridte temaer, samt forhindre oppførsel som kan virke mot sin hensikt. På et nasjonsnivå er begge landene hverandres viktigste handelspartner. Begge kjemper derimot også om innflytelse og makt på den globale arena. Veksten Kina har opplevd de siste årene utfordrer nå USA sin stormaktsposisjon på flere kanter: både rundt handel, militært og teknologisk.

Kina har unektelig redusert gapet til USA i løpet av svært kort tid. På mindre enn 20 år har Kinas BNP gått fra å være under 13% av USAs BNP til å bli nesten 70%. Livskvaliteten blant den gjennomsnittlige kineser har også bedret seg kraftig i denne perioden. Fattigdommen i landet har stupt. Ifølge Verdensbanken har prosentandelen av den kinesiske befolkningen som lever i ekstrem fattigdom falt fra 40% i 1999 til under 1% i 2018. Landet har nå den mest tallrike middelklassen i verden og er den største bidragsyteren til global vekst.

I den samme perioden har Kina også styrket militæret betraktelig. De har nå klodens største marinestyrke og et av verdens beste luftvernsystemer. Innflytelsessfæren beveger seg også over mot andre områder. Kina er den viktigste handelspartneren for mesteparten av landene i Asia, Sør-Amerika og Afrika. De har investert tungt i latinamerikanske og afrikanske land, særlig innen infrastruktur og med spesielt fokus på de landene med rike forekomster av naturlige ressurser. Dette er i tråd med Kinas «Ett belte, én vei»-strategi, hvor hensikten er å bygge ut og koble handelsruter sammen, og dermed øke handelen med resten av verden. Disse handelsforbindelsene har hjulpet andre land – og da spesielt de sørøstasiatiske landene – til å vokse raskere enn ellers ville vært mulig.

De nevnte tiltakene har utvidet Kinas økonomiske og politiske innflytelse i landene rundt dem. Mens USA har vært den dominerende aktøren globalt helt siden andre verdenskrig, har deres innflytelse likevel falt noe i nyere tid, og spesielt under den nåværende presidenten. USA har slitt med å komme med et godt alternativ til de kinesiske tiltakene, og de siste bestrebelsene har vært mer til skade enn til nytte. Et eksempel på dette er frihandelsavtalen TPP (“Trans-Pacific Partnership»). Denne ble forhandlet frem av President Obama, og ville ha vært den største handelsavtalen i verden (og dekket områder tilsvarende 40% av verdensøkonomien). Avtalen ville ha økt handel og investeringer i regionen samtidig som det også ville ha bidratt til å fremme amerikanske geopolitiske interesser. Trump-administrasjonen valgte derimot å trekke seg fra avtalen, da presidenten (men også flere andre amerikanske politikere) mente at avtalen ikke var i USAs beste interesse.

Så mens USA har utfordret sine allierte og gjort grep som har forsuret samarbeidsklimaet med disse, har Kina søkt å bedre relasjonene med sine naboer. Nå har riktignok kineserne opptrådt aggressivt rundt sine egne grenser og deres økende dominans og higen etter innflytelse har ikke skaffet dem mange venner. Mange ledere ser stadig mer nervøst på kinesernes fremtreden og spør seg hvordan dette skal ende. Mangelen på geopolitisk engasjement fra USA og deres mer innadvendte holdning gjør derimot at flere og flere av verdens fremvoksende nasjoner ser seg nødt til å innrette seg etter Kina og øke samarbeidet med dem. Dersom USA ønsker å redusere handelsunderskuddet, noe som virker å være et av Trump sine store mål, vil det å dytte flere land mot mer handel med Kina åpenbart være kontraproduktivt. Mangelen på internasjonalt lederskap gir heller ikke USA noen velvilje fra sine allierte, verken fra utviklede eller fremvoksende nasjoner. Snarere tvert imot, det øker Kinas mulige og faktiske innflytelse på verdensordenen.

Men i en nasjon så splittet som USA, hvor det er stor uenighet rundt økonomiske, sosiale og politiske temaer, er det ett tema som ser ut til å samle alle sider: en tøff holdning mot Kina. Kina har lenge bekymret politiske sirkler i USA. Fra åndsverkstyveri, til menneskerettsforbrytelser, spionasje, militære provokasjoner, økonomisk politikk (f.eks. statlige subsidier), og til slutt til den globale pandemien… Det er flust av årsaker til at både demokrater og republikanere har en mistro til og misliker Kina.

Offentligheten har derimot ikke latt seg påvirke spesielt, og de har heller ikke brydd seg nevneverdig før inntil nylig. Offentlighetens oppfatning av Kina har falt betraktelig under Trump, og koronaviruspandemien (som oppsto i Kina) har ikke hjulpet. Ifølge en årlig undersøkelse utført av Pew Research Center har nå hele to av tre amerikanere et negativt syn på Kina. Dette er ikke bare det høyeste tallet som er målt, men også nesten 20 prosentpoeng høyere enn ved begynnelsen av Trump sin presidentperiode. Dette skiftet forklarer hvorfor både Trump og Biden har blitt stadig tøffere i tonen mot Kina.

Kilde: PEW Research Centre

Spesielt Trump har bruset med fjærene både i taler og handlinger de siste månedene. Han har gjentatte ganger gitt Kina skylden for pandemien, han har stengt ned et kinesisk konsulat, bedt om å utestenge kinesiske teknologistudenter fra amerikanske skoler, og truet med å utestenge samt utestengt kinesiske teknologiselskaper fra å operere i USA. Han har også snakket om muligheten for en såkalt frakopling – dvs. en permanent reduksjon i handelen mellom de to landene. Hvorvidt dette er et forsøk på å avlede diskusjonen rundt presidentens sterkt kritiserte håndtering av pandemien, eller om det utelukkende er en strategi for å få til en handelsavtale som er mer gunstig for USA, er særdeles vanskelig å vite. Det er derimot svært lite tenkelig at han vil opptre mykere etter hvert som valget nærmer seg. Man bør heller forvente det motsatte: at retorikken blir enda sterkere.

Vil den harde holdningen mot Kina endre seg under en ny president? Det er ikke veldig sannsynlig. Ettersom opinionen har blitt mer kritisk til Kina, har heller ikke Biden noe annet valg enn å snakke strengt og opptre tøff. Det er lite sannsynlig at relasjonene mellom landene vil bli betraktelig bedre med Biden som president. Forholdet har allerede surnet for mye for at så skal skje. I tillegg er det republikanske partiet nå i Trumps hule hånd, og vil trolig legge press på demokratene rundt deres håndtering av Kina og andre internasjonale saker. Ettergivenhet vil bli latterliggjort og mykhet vil bli sterkt kritisert. Likevel er det mer sannsynlig at et Biden-ledet USA vil returnere til de internasjonale spillereglene og søke innflytelse gjennom lederskap og inkludering fremfor hersk og splitt. Det er også mulig at vi vil se mindre åpen fiendtlighet mot deres nye rival, og mer aktivt diplomati i den asiatiske regionen.

Et bedre forhold mellom de to supermaktene er ikke bare bra for begge parter, det er også bra for resten av verden. Usikre og ustabile forhold er ikke spesielt vekstskapende – det er tvert imot faktorer som reduserer insentivene til å investere. Kan USA og Kina finne en mellomvei i deres felles begjær etter global innflytelse og makt, eller står vi foran en frakopling? Det er ennå for tidlig å si.

Vi har uansett noen svært spennende måneder foran oss. De neste månedene vil ikke bare forme hvilken vei USA vil gå de neste årene, men også hva vi kan vente av stabilitet, handel og vekst i verden fremover.

Merk: Ønsker du personlige råd rundt egne investeringer bør du kontakte en finansrådgiver som kjenner deg og din situasjon. Fremtidig avkastning i fond vil alltid avhenge flere forhold. Blant annet av markedsutvikling, forvalterens dyktighet, fondets risiko, samt kostnader ved kjøp, forvaltning og innløsning. Historisk avkastning er ingen garanti for fremtidig avkastning. Avkastningen i fond vil i perioder være negativ som følge av kurstap.