Det eksisterer flere aksjeindekser enn aksjer – er det nødvendig?
De fleste har sikkert hørt om de kjente aksjeindeksene S&P 500, Dow Jones, Oslo Børs Hovedindeks og FTSE. Og det finnes utallige flere indekser. Hva skal vi med alle sammen?
Hva er egentlig en aksjeindeks?
Tenk deg at det eksisterer 100 aksjeselskaper i verden. Verdien av egenkapitalen til selskapene er, som vi vet, simpelthen antall aksjer ganget med aksjekursen. Hvis vi så summerer opp verdien for alle selskapene får vi en sum som reflekterer verdien til hele markedet, eller det som også kan kalles en aksjeindeks. Hvert selskap har en vekt i indeksen, som gjenspeiler andelen av totalverdien til alle selskapene. Verre er det ikke.
Dog deles summen på det som omtales for en divisor for å få et mer fornuftig tall å forholde seg til. Ofte starter en indeks på 100, 200 eller et annet rundt tall.
Hva er forskjellen på passiv og aktiv forvaltning?
Forvalteren av et indeksfond prøver bare å gjenskape den samme verdifordelingen som i indeksen. Denne «passive» forvaltningen skal sørge for at fondet gir samme avkastning som utviklingen på summen av alle selskapene. Dette beskrives også som at man oppnår den gjennomsnittlige kapitalveide avkastningen.
Aktive investorer derimot, prøver å gjøre det bedre enn gjennomsnittet. I sum må nødvendigvis de aktive investorene også ende opp med den kapitalveide gjennomsnittlige avkastningen. Om en aktiv investor slår markedet ved å eie de aksjene som gjør det bedre enn gjennomsnittet vil det være andre aktive investorer som ikke eier disse aksjene. Den såkalte alpha’en eller meravkastningen er følgelig nødt til å summere seg til null.
Muligheten til å bedømme og velge riktig forvalter er dermed viktig om du skal forvente å få avkastning utover indeksens avkastning. Langt viktigere er imidlertid å velge hvilken indeks(er) du bør ha som referanseindeks.