Biologisk mangfold: Fra klima- til naturrisiko

Et fundament i de menneskelige stedbundne sivilisasjoner er, og har vært, å endre naturen rundt seg for å øke sannsynligheten for å overleve og bygge velferd. Vi demmer opp elver, hugger ned skog og drenerer myrer for å skape dyrkbar jord og veier, sanke og jakte ressurser, med fare for overbeskatning av vilt og fiskebestander, flytte fremmede arter som kongekrabber og sauer inn i økosystemer, og forurense med kloakk, olje, kjemikalier og plast.

Alle disse naturressursene har vi opplevd og behandlet som om de var uendelige og gratis, men det er de ikke. De er alle knappe ressurser med en langsiktig brukskostnad vi ikke har tatt med i våre beregninger. Nå er vi der. Nå er vi på punktet der tida har tatt oss igjen og de langsiktige ignorerte kostnadene har blitt synlig for dem som vil se. De langsiktige kostnadene ved tap av naturen er det miljøaktører som WWF kaller naturrisiko.

FNs naturpanel rapporterer at tre fjerdedeler av landjorda er betydelig endret, to tredjedeler av havet er utsatt for økende ødeleggelser, og over 85 prosent av våtmarker er forsvunnet.

I en økonomisk språkdrakt kalles jord, vann og levende organismer (biologisk mangfold) for naturkapital. Å analysere og forstå sammenhengen mellom naturkapital og -risiko kan bidra til å gjøre bedre investeringer og finansiering av overgangen fra en lineær- til kretsløpsøkonomi. Akkurat slik klimarisiko brukes for å forstå overgangen til lavutslippssamfunnet.

En økende del av det finansielle markedet ser på naturrisiko og trusselen mot det biologiske mangfoldet som like viktig som klimarisikoen. Man forsøker å kartlegge risiko knyttet til tap av natur og naturmangfold for integrering i beslutningsprosess.