Halloween i rentemarkedet - Terminpremien har stått opp fra de døde
Lange renter har falt noe de siste dagene, men over de foregående månedene er de fortsatt merkbart opp. Amerikansk ti års statsrente var i midten av oktober like under fem prosent, men har siden falt noen tideler. Oppgangen de siste månedene har blitt drevet både av markedets tro om at Federal Reserve vil holde styringsrenten høyere i lenger tid og en oppgang i den såkalte terminpremien; altså det ekstra påslaget investorer krever for å binde seg til en låneavtale med lang varighet. Ettersom underliggende rente altså har steget merkbart, mens kredittpremien ikke har fulgt særlig etter, har vi allokert noe ned i kreditt og opp i renter. Vi fastholder vår vurdering om at rentetoppen er veldig nær og opprettholder følgelig durasjonsovervekten i rentebenet. På overordnet nivå er vi fortsatt moderat undervektet aksjer kontra renter. Innad i aksjebenet holder vi på vår overvekt i helse og energi.
Sterk amerikansk økonomi….
Atlanteren deler ikke bare to kontinenter, men også to økonomier med ulikt vekstmomentum. Her i Europa er veksten svak, faktisk så svak at det ikke er vanskelig å argumentere for at europeisk økonomi er i en resesjon. Rentehevingene biter, og vil fortsette å bite. Renten har også blitt satt opp i USA i betydelig grad, men enn så lenge er de amerikanske nøkkeltallene ganske så sterke. Eller rettere sagt, det vi kaller «harde» nøkkeltall, altså målinger på faktisk vekst, konsum, investeringer osv. Derimot er de «myke» tallene – det vil si spørreundersøkelser og andre sentimentsmålinger – svake. Disse myke tallene fungerer gjerne som ledende indikatorer for de harde tallene. Skal denne sammenhengen fortsatt gjelde – noe vi mener den gjør – så skal også de harde tallene svekke seg lenger ned i gata.
…står i kontrast til svak europeisk økonomi
Det er flere grunner til at amerikansk økonomi har stått godt imot rentehevingene. Det henger dels på husholdningenes enorme sparebuffer bygd opp under og etter Covid. Dels henger det også sammen med at brorparten av amerikanske husholdninger og større bedrifter har fastrentebindinger i sine låneavtaler. Vi har argumentert i tidligere markedssyn for hvorfor vi mener at buffereffekten fra overskuddssparingen ikke vil monne like hardt fremover som den har gjort til nå. Vi gjentar ikke alle de argumentene her, men kan slå fast at vi ikke har endret vår formening rundt dette. Om noe har vi blitt sikrere i denne troen, ikke minst når vi har sett nærmere på tall som viser at de øverste 40 prosent i inntektsstigen står for over 60 prosent av husholdningskonsumet. Den sosioøkonomiske debatten rundt dette skal vi ikke ta nå, men ikke desto mindre kan vi slå fast at en slik konsentrasjon er uheldig når vi vet at det nettopp er denne høyinntektsgruppen som har opplevd størst fall i lønnsveksten.
Hva angår fastrentebinding så er det åpenbart en buffer mot rentehevingene, men heller ikke den bufferen varer evig, da eksisterende låneavtaler løper ut kontinuerlig og refinansieres til en betydelig høyere rente. Mer konkret er 30 års boliglånsrente i USA på i underkant av åtte prosent. Det kjenner man.
Renten er veldig nær sin topp
