Det eksisterer flere aksjeindekser enn aksjer – er det nødvendig?

Hva er egentlig en aksjeindeks?

Tenk deg at det eksisterer 100 aksjeselskaper i verden. Verdien av egenkapitalen til selskapene er, som vi vet, simpelthen antall aksjer ganget med aksjekursen. Hvis vi så summerer opp verdien for alle selskapene får vi en sum som reflekterer verdien til hele markedet, eller det som også kan kalles en aksjeindeks. Hvert selskap har en vekt i indeksen, som gjenspeiler andelen av totalverdien til alle selskapene. Verre er det ikke.

Dog deles summen på det som omtales for en divisor for å få et mer fornuftig tall å forholde seg til. Ofte starter en indeks på 100, 200 eller et annet rundt tall.

Hva er forskjellen på passiv og aktiv forvaltning?

Forvalteren av et indeksfond prøver bare å gjenskape den samme verdifordelingen som i indeksen. Denne «passive» forvaltningen skal sørge for at fondet gir samme avkastning som utviklingen på summen av alle selskapene. Dette beskrives også som at man oppnår den gjennomsnittlige kapitalveide avkastningen.

Aktive investorer derimot, prøver å gjøre det bedre enn gjennomsnittet. I sum må nødvendigvis de aktive investorene også ende opp med den kapitalveide gjennomsnittlige avkastningen. Om en aktiv investor slår markedet ved å eie de aksjene som gjør det bedre enn gjennomsnittet vil det være andre aktive investorer som ikke eier disse aksjene. Den såkalte alpha’en eller meravkastningen er følgelig nødt til å summere seg til null.

Muligheten til å bedømme og velge riktig forvalter er dermed viktig om du skal forvente å få avkastning utover indeksens avkastning. Langt viktigere er imidlertid å velge hvilken indeks(er) du bør ha som referanseindeks.

Hvorfor eksisterer det flere aksjeindekser enn aksjer?

Verdens første aksjeindeks ble publisert av Charles H. Dow i 1884, The Railroad Average. Det er selvsagt lett å trekke på smilebåndet over både navn, innhold og at den ble publisert via telegraf, men indeksen lever den dag i dag under navnet Dow Jones Transportation Average. Indeksen var bare et enkelt gjennomsnitt av kursene på aksjene som inngikk på hans liste over transportselskaper. Målet var å følge verdien av transportmarkedet.

Siden den gang har mye skjedd.

I dag har en aksjeindeks flere bruksområder enn bare å fortelle noe om dagsformen til aksjemarkedet. Indekser brukes ofte som mål på forventet avkastning og risiko, samt som referanse for måling av en forvalters dyktighet og risikotagning. I tillegg danner de selvsagt basis for ulike indeksfond, som passivt følger porteføljekonstruksjonen til indeksleverandørene.

Det eksisterer nå 70 ganger flere indekser enn aksjer i verden og de aller fleste aktive strategier kan kjøpes som indeksfond. Ofte som såkalte Exchange Traded Funds (ETF).

I skrivende stund er det tre dominerende indeksleverandører; Morgan Stanley Capital International (MSCI), S&P Dow Jones Indices og FTSE Russel. I tillegg har de fleste lands børser satt opp egne indekser for sine marked.

Bare på den lille børsen Oslo Børs finnes det i dag ni ulike indekser, hvorav Hovedindeksen er den største og består av rundt 60 norske selskaper.

Dagens kanskje mest fulgte indeks er Morgan Stanley’s MSCI World som består av over 1600 selskaper i 23 land. Indeksen er kapitalvektet ut fra selskapenes størrelse og ble etablert i 1969.

Indekser som går fra passiv over mot aktiv forvaltning

Såkalte «Smart Beta» indekser har nærmest eksplodert i omfang og popularitet de siste årene. Disse indeksene spiller typisk på ulike egenskaper ved aksjene som inngår i indeksen, eller selve konstruksjonsmetodikken.

Et betegnende eksempel er MSCI World Quality. Denne indeksen inneholder 300 selskaper fra MSCI World rangert som de beste «kvalitetsaksjene» etter følgende tre regnskapskriterier; avkastning på egenkapitalen, gjeldsgrad og inntektsvariabilitet.

Smart Beta/dynamiske indekser med tilhørende fond beveger seg således mer mot aktiv forvalting og bort fra den tradisjonelle måten å indeksere på. Dog er de fremdeles regelstyrte og agerer ikke på annen informasjon enn den som er predefinert i konstruksjonsmetodikken.

Hva er kravene for å kalle et utvalg aksjer for aksjeindeks?

Det finnes ingen krav, men ideelt sett bør (finansiell) form følge (finansiell) funksjon. Det vil si at den riktige definisjonen av en indeks avhenger av hva den skal brukes til.

Den mest åpenbare funksjonen en indeks har er den rent informative: Indeksen skal fortelle noe om et aksjemarkeds generelle tilstand, om markedet går opp eller ned. En annen viktig funksjon for investorer er å kunne bedømme om forvalteren deres gjør en god jobb: Om han eller hun med sin forvaltning klarer å slå indeks. En tredje, mer praktisk funksjon, er at med et mangfold av indekser kan investorer lettere finne frem til aksjer og marked som passer deres risikoprofil og investeringsbehov.

For at disse funksjonene skal kunne oppfylles må en indeks ha følgende tre egenskaper:

1. Utvalget av aksjer på indeksen må være fullstendig transparent
2. Aksjene må være investerbare
3. Indeksen må være systematisk og regelstyrt

I prinsippet kan hvem som helst kan sette opp en indeks ved behov for å følge et antall aksjekurser på jevnlig basis.

Så tilbake til spørsmålet: Er det nødvendig med så mange indekser?

I dag er det 3,3 millioner børsnoterte indekser rundt om i verden ifølge The Index Industry Association (IIA), samtidig er det rundt 43.000 børsnoterte selskaper.

Årsaken til at antallet indekser har eksplodert mener mange skyldes etterspørsel etter indeksfond, spesielt i USA. Andre mener dette ikke henger på greip, men skylder på aktive fondsforvaltere: Disse har et behov for å måle egen innsats opp mot en relevant indeks. En aktiv forvalter regnes som god når han eller hun slår indeksen de måler seg mot.

Kynikere vil påstå at mange av verdens indekser nærmest er sydd sammen for å fremstille en forvalter i et godt lys. Det kan være noe i det. Samtidig er det nok verdien av en indeks er først god når både forvalter og kunder er sikre på kvaliteten i det som måles. Seriøse forvaltere måler seg derfor opp mot indekser levert av seriøse aktører.

DNB Markets har samlet en liste over noen av verdens mest brukte indekser, den kan du se her.

Hva kan du som sparer eller investor bruke denne kunnskapen til?

Jeg må vel innrømme at de foregående avsnittene neppe har fungert som noe investeringsråd.

Dere har sikkert hørt uttrykket «There is no such thing as a free lunch”. Det er ikke helt riktig. Harry Markowitz viste oss på midten av 50-tallet at ved å diversifisere porteføljen vil man eliminere selskapsspesifikk risiko og bare sitte igjen med såkalt systematisk risiko. Det betyr i praksis at du bør spare i en bred referanseindeks, for eksempel i et globalt indeksfond, som helst ikke har samme risikoprofil som din jobb, eiendom og andre eiendeler.

En annen viktig måte å diversifisere din sparing på er å spre investeringene i tid. Det vil si at en månedlig spareavtale reduserer risikoen for å kjøpe og selge på feil tidspunkt.

Din alder er også en viktig variabel. Desto eldre du blir, desto lavere risiko bør porteføljen din ha. Dette er noe leverandører av innskuddspensjon, f.eks. DNB Liv, gjør automatisk for deg ved å vekte ned aksjeandelen i forhold til din alder.

Lykke til med dine langsiktige investeringer!

Merk: Ønsker du personlige råd rundt egne investeringer bør du kontakte en finansrådgiver som kjenner deg og din situasjon. Fremtidig avkastning i fond vil alltid avhenge flere forhold. Blant annet av markedsutvikling, forvalterens dyktighet, fondets risiko, samt kostnader ved kjøp, forvaltning og innløsning. Historisk avkastning er ingen garanti for fremtidig avkastning. Avkastningen i fond vil i perioder være negativ som følge av kurstap.