Utgjør indeksfond en skjult fare i det norske aksjemarkedet?

Tittelen på det omdiskuterte innlegget var: The Hidden Dangers of the Great Index Fund Takeover.

For de av dere som ikke har lest eller vil lese artikkelen så kan jeg avsløre allerede nå at dette ikke dreier seg om indeksforvaltning vs. aktiv forvaltning. Derimot handler artikkelen om suksessen til, og størrelsen på, de tre største indeksfondene i USA.

Billige indeksfond ble populære i kjølvannet av finanskrisen - og vokste raskt

Populariteten til indeksfond skjøt virkelig fart etter forrige finanskrise i 2008. Konseptet, som først ble kommersialisert på midten av 1970-tallet, kan vi trygt si var forstyrrende for fondsforvalterbransjen. Mest på grunn av prisen.

Forvaltningshonoraret i et indeksfond i USA ligger ofte på bare 10 prosent av hva et aktivt forvaltet fond koster. I tillegg har ikke amerikanske aktive forvaltere klart å slå indeksfondene, snarere tvert i mot. Finansielt rasjonelle konsumenter har fått dette med seg og løpt og kjøpt indeksfond.

Også i Norge har indeksfond økt i popularitet, mye på grunn av prisen og anbefalinger fra forbrukermyndighetene.

ANBEFALER INDEKSFOND: Det norske forbrukerrådets finansielle talsmann Jorge Jensen har gjentatte ganger tatt til orde for å spare i indeksfond. En konsekvens av dette er at indeksfondene også her i Norge har begynt å bli store.

«Madness of the Crowds” eller «Wisdom of the Masses»?

Spørsmålet vi bør stille oss her er om konsekvensen av indeksfondenes vekst er et tegn på «Madness of the Crowds» eller «Wisdom of the Masses».

Hvorvidt indeksfond er et rasjonelt valg, skal jeg la ligge, samtidig er det ingen tvil om at denne formidable suksessen har sine negative sider.

«The Big Three», Blackrock, Vanguard & State Street, har i dag en eierandel på ca. 22 prosent av S&P 500 selskapene, og følgelig ditto stemmerett i disse selskapene. Reelt sett har de nok en enda høyere påvirkningsgrad ved at mange andre aksjonærer ikke benytter sin stemmerett, samt at de benytter uformelle kanaler og direkte kontakt med ledelse og styre for å påvirke selskapene til å opptre som de ønsker. Dette er selvsagt ikke noe nytt og gjøres opplagt av aktive forvaltere også.

Den store forskjellen er konsentrasjonen av midler. Konsentrasjonen av påvirkningskraft.

Et for konsentrert eiermiljø kan skade forbrukere og arbeidstagere

«The Big Three» i USA, har blitt beskyldt for ikke å ta «aksjonærpliktene» sine alvorlig, hva gjelder miljø, sosiale forhold og selskapsstyring. Enda verre er beskyldningene om samarbeid på eiersiden for å skape oligopolistiske markeder innen ulike næringer.

Et konsentrert eiermiljø kan således skade vanlige konsumenter og arbeidstagere. Foreløpig er de empiriske resultatene svake, men flere og flere akademikere hevder at det har blitt mindre konkurranse i ulike sektorer. Tenk bare på hvor konsentrert banksektoren i USA er. De fire største bankene i MSCI USA Banks utgjør nesten ¾ av industrigruppen.

Selvsagt er bildet mye mer nyansert enn hva som kommer frem i artikkelen, men enkelte paralleller kan vi likevel trekke til Norge, og norske indeksfond.

I Norge er vi «vant med» store og dominerende eiere

Her i Norge er ikke konsentrert eiermakt noe nytt. En rask gjennomgang av eierskap for de 25 mest omsatte aksjene på Oslo Børs (OBX Indeksen) viser langt verre forhold her enn i USA (kilde: Bloomberg, forbehold om noe tidsforskyvning).

Nesten alle selskapene i OBX Indeksen har en strategisk og dominerende eier. Grafen under viser en oversikt over gjennomsnittlig eierskap i OBX indeksen hvor jeg har benyttet en samlebetegnelse for store eierposter (strategisk).

STOR DOMINERENDE EIER: Her i Norge er vi vant med store dominerende eiere, hos oss er Staten, representert ved Næringsdepartementet (NFD) klart største strategiske aktør i aksjemarkedet.

«Strategiske» eiere består både av Staten ved Næringsdepartementet (NFD) og private aktører. I ni av de 25 selskapene eier den «strategiske» eieren over 50 prosent og da har vi andre eierne for de fleste formål lite å si. I tillegg er Folketrygdfondet en svært dominerende eier på Oslo Børs.

Det er selvsagt betimelig å spørre seg om slike «strategiske» eiere utøver sitt eierskap på en forsvarlig måte og om et så konsentrert eierskap er heldig for det norske samfunnet?

Det er viktig med ydmykhet i eierskapsutøvelsen – spesielt når du forvalter andres penger

Vi i DNB Asset Management tar eierskapsutøvelse meget alvorlig. Uavhengig av om pengene og aksjepostene eies av indeks- eller aktive fond. Dette vet vi gjelder også for våre norske konkurrenter, som i likhet med oss ser på god eierskapsutøvelse som et konkurransefortrinn, noe som skal utøves til det beste for våre andelshavere.

Hvorvidt det er hensiktsmessig å regulere finansielt eierskap på linje med annen form for markedsmakt er og blir et politisk spørsmål, både her og i USA. Dog kan vi nok forvente oss både seriøs forskning så vel som mer populistiske artikler om temaet i årene som kommer.

Vi følger spent med, i mellomtiden jobber vi for å forvalte våre kunders verdier.

Merk: Innholdet i denne bloggen er ikke ment som investeringsråd eller anbefalinger. Innholdet på dette nettstedet er kun lagt ut for å gi deg informasjon nok til å ta dine egne investeringsbeslutninger. Skulle du ha noen spørsmål om fondene det refereres til, bør du kontakte en finansrådgiver som kjenner deg og din situasjon. Å spare i fond vil alltid innebære en risiko, historisk avkastning er ingen garanti for framtidig avkastning i et fond. Avkastningen framover vil anvhenge av markedenes utvikling, forvalters dyktighet og fondets risiko, samt kostnader ved kjøp, forvaltning og innløsning. Avkastningen kan bli negativ som følge av kurstap.